Les også: NTLs fokusområdeside om medbestemmelse
Den første hovedavtalten i Norge ble inngått i 1935 som et kompromiss etter langvarig kamp om bestemmelsesretten på arbeidsplassene mellom arbeiderne og kapitalistene. At utført arbeid, ikke eiendom, skulle gi rett til å bestemme over bedriftene, og dermed over produksjonsmidlene, var hovedstrategien i kampen for sosialsme i Norge på 20-tallet. Dette bakteppet gjør medbestemmelsen til noe helt spesielt for fagbevegelsen.
Hovedavtalene er skrevet med samarbeid og likeverdighet som hovedprinsipp. Det varierer selvsagt fra virksomhet til virksomhet hvordan dette praktiseres, men mange gir hovedavtalene og medbestemmelse mye av æren for at det norske arbeidslivet harhøy produktivitet, innovasjon og omstillingsevne.
Det statlige tariffområdet sto lenge uten hovedavtale og medbestemmelse. Det var ikke før de store omstillingene i offentlig sektor begynte på 70-tallet at det ble snakk om medbestemmelse i staten. Mange mener at hovedavtalen i staten er den beste av alle hovedavtalene rent formelt, idet den gir de ansatte forhandlingsrett i mange saker. Andre mener den i stor grad er laget for å gjøre fagforeningene medansvarlige for nedbyggingen av velferdsstaten.
Uansett hva man måtte mene er hovedavtalen et verktøy den tillitsvalgte kan bruke til å skaffe medlemmene innflytelse. Derfor er det lurt å kjenne til hvilke rettigheter hovedavtalen gir, og bruke den til å hevde disse rettighetene når det er nødvendig og nyttig.
Siden hovedavtalene er overordnede og generelle er det mange steder slik at det inngås lokale tilpasningsavtaler. Slik er det blant annet i staten, der det skal inngås tilpasningsavtaler til hovedavtalen i staten.