Sivilforsvaret er dessverre et «godt» eksempel på dette. Det er ikke vært måte på hva slags beredskapskapasitet Sivilforsvaret skal ha, også under koronapandemien. De skulle hente hyttefolket ut av hyttene sine og bidra til håndheving av andre koronatiltak. Det har jo vært så man kunne tro at det var et stort sivilforsvar der ute, nær deg, klart til å steppe inn. Og ja de er klare, men nei, de er ikke store med mye ressurser.
I dagens situasjon håndterer Sivilforsvaret fortsatt Coronatiltak. Mange av dem har jobbet veldig mye fordi det har vært lite personell å ta av. Samtidig vet vi at snøen i fjellet nå smelter. I Finnmark og Troms er det nå flomvarsler på høyeste nivå, og det er stor skogbrannfare på øst- og sør-landet. Dermed kan vi i store deler av landet få betydelige utfordringer på toppen av pandemien. I tillegg kan pandemien tilta i styrke på nytt selv om smittetallene nå ser bra ut.
De triste fakta er at Sivilforsvaret er bygget ned over mange år. Selv om antallet innsatser fra Sivilforsvaret øker, leveransene deres er etterspurte og oppleves som relevante er det godt dokumentert at de mangler ressurser, utstyret deres er gammelt og de er ikke lenger lokalisert SÅ nære deg. Tilfluktsrom med beredskapslagre har forfalt gjennom mange år og bare et fåtall kan brukes til formålet. Materiellbeholdningen er preget av høy alder, slitasje og betydelige mangler. Antallet ansatte er kraftig redusert og de er lokalisert på kun 20 distrikt i hele landet. Sivilforsvarets oppgaver innebærer i stor grad å være "føtter på bakken". Skogbranner, flommer og manngard krever folk. Det er derfor begrenset hva som kan effektiviseres. Likevel har Solberg-regjeringen gitt dem reduserte budsjett og krevd stadig mer effektivisering.
Sivilforsvarets oppdrag er å sørge for at det er mannskaper tilgjengelige. De skal være opplært, trent og utrustet slik at de kan bistå samfunnet ved uønskede hendelser som berører liv, helse, miljø og materielle verdier og som går ut over det nød- og beredskapsetatene er dimensjonert for å håndtere. Den krisen vi nå står midt oppe i er med på å understreke hvor viktig beredskap og beredskapslagre er i en krisetid.
Det er nødvendig med en styrking av Sivilforsvaret slik at vi i framtiden kan gi dem mulighet til å ivareta sitt samfunnsoppdrag på en troverdig måte. Og vi vet det er stort behov for samordning mellom beredskapsetatene, det viste 22. juli oss, og det ser vi nå. Hvis man synes det er dyrt med beredskap, bør man se hen til hva pandemikrisen nå koster samfunnet.
Det er ikke nok å snakke om beredskap, eller oppnevne beredskapsministre dersom man ikke prioriterer det mest grunnleggende i beredskapsarbeidet. Vi trenger mange ulike grunnsteiner i vår beredskap, et tilstrekkelig bemannet og utstyrt Sivilforsvaret er en av disse.
Det gjenstår å se hvordan vi evaluerer krisehåndteringen på andre siden av pandemien. For oss og våre tillitsvalgte i Sivilforsvaret er det ikke tvil om at beredskapen vår er sårbar og kapasiteten er for dårlig. Vi krysser fingrene for en sommer med sakte snøsmelting og lite fyr i skogen.