Hvem skal ut? Første bud i en omstillingsprosess er å trygge de ansatte så godt det lar seg gjøre. Alle skjønner at prosessen kan ende med endrede arbeidsoppgaver og roller. Når Arbeids- og velferdsdirektoratet skal gjennom den største omorganiseringen i dets historie forstår også lederne at det kan bli endringer for dem, men det er mulig å gjennomføre en omorganisering og samtidig ta vare på de ansatte. Når sjefen legger en avtale om fristilling på bordet forstår du at det ikke er den veien denne prosessen går – iallfall ikke for alle. Og de fleste av oss ville vel tatt en ekstra runde med oss sjøl og spurt: Er det jeg som skal ut?
Gjennomtrekk. I forrige uke kunne Aftenposten melde at fem av sju direktører som var ansatt i NAV før Holte tiltrådte i 2020 har sluttet. Det inkluderer de to som har sagt opp før sommeren og som slutter i løpet av september, samt ytelsesdirektøren som må erstattes, da hun blir assisterende direktør. Er det mulig å unngå å se de siste hendelsene i lys av fristillingsprosessen? Eller skal vi se det som en helt naturlig prosess at dyktige folk søker seg andre utfordringer, slik Holte beskriver det i intervju med Aftenposten?
Andre bud i en omstillingsprosess er å gjøre det riktig fra start. Det betyr å fullføre omorganiseringsprosessen og så innplassere de eksisterende direktørene der de er best egnet. Dersom det i forbindelse med omorganiseringen skulle skje at endringene er så store at en direktør ikke kjenner igjen arbeidsoppgavene sine er det i realiteten en endringsoppsigelse, som også innebærer en beskrivelse av ny stilling med nye oppgaver. Dersom det opprettes en ny enhet som krever annen kompetanse enn det som allerede finnes i etaten må stillingen lyses ut eksternt. Opprettelse av nye stillinger skal forhandles med de tillitsvalgte.
Ledestjerne? Det er ikke sånn vår toppleder velger å gjøre det. «Assisterende direktør» er opprettet uten forhandling. Tenker virkelig arbeids- og velferdsdirektøren at det er greit å si til media at han «i etterkant ser at vi burde hatt en drøfting» og at han derfor ønsker «en snarlig drøfting når det gjelder innholdet i stillingen»? HR-direktøren er en av to som har sagt opp stillingen sin. Det riktige ville vært å administrativt tilsette en intern medarbeider til å styre HR-avdelingen, mens utlysingsprosessen går sin gang. Isteden henter Holte inn nok en person fra Skatteetaten og ansetter vedkommende administrativt som midlertidig HR-direktør. Har vi ingen gode interne krefter? Eller er det viktig å gi en gammel kollega det fortrinnet det er å ha fungert i stillingen? Organisasjonene opplevde dette som et så alvorlig overtramp at de skrev et felles brev til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Vi er av den klare oppfatning at Holte ønsker å være en ledestjerne. På medbestemmelsesfronten framstår han mer som en meteoritt på vei til å krasje.
Sandpåstrøing. For dette er ikke første gangen Holte hopper bukk over trepartssamarbeidet. Det er ikke lenge siden han ensidig tok beslutningen om å overføre vedtaksmyndighet på inngangsvilkårene til arbeidsavklaringspenger (AAP) fra NAV-kontorene til NAV Arbeid og ytelser. Også den gangen ble det oppvask etter en runde med departementet – og en påfølgende drøfting i ettertid. Vi har et ord for drøfting i ettertid: Sandpåstrøing.
«Peace and love». Det har tatt tid å få Holte til å prioritere medbestemmelsen. Han ønsket ikke å delta i medbestemmelsesmøtene, men heller delegere de til underliggende direktører. Etter noen harde runder valgte han likevel å delta i møtene, som avholdes hver 14. dag. Det gikk så langt at han til og med sa det var nyttig.
Vi vil ha arbeids- og velferdsdirektøren i møtene fordi det er han som har fullmakten og fordi det er viktig at han vet det vi vet. Og vi vet at organisasjonene – med sine mange tusen medlemmers erfaring fra hver en krok av virksomheten – kan bidra til å belyse sakene som skal besluttes. Det er selve grunnlaget for «Den norske modellen» at samarbeid skaper bedre tjenester og arbeidsplasser. På tross av dette vurderer arbeids- og velferdsdirektøren det likevel som opportunt å ta en rekke sentrale beslutninger aleine og be om «peace and love» med partene i ettertid.
Medgangssupporter? Et av de sentrale punktene i Hurdalsplattformen er tillitsreformen. Det ble tidlig klart at regjeringa ønsket at NAV skulle stå i bresjen. Det passet godt at arbeids- og velferdsdirektør Hans Christian Holte gjentatte ganger har uttalt at han tar partssamarbeidet svært seriøst. Den siste tidens hendelser i NAV tvinger oss til å stille spørsmålstegn ved om det virkelig er slik? Er du tillitsreformens frontkjemper Hans Christian Holte? Eller er du en medgangssupporter, som digger medbestemmelse så lenge det går din vei?
Tillitsreformen i NAV. Det tok et drøyt halvår før organisasjonene fikk halt Holte til forhandlingsbordet og startet arbeidet med tillitsreformen. NTL NAV hadde krevd drøfting av tillitsreformen allerede i desember 2022 (kravet i Hovedavtalen er drøfting innen to uker). Etter gjentatte forespørsler kunne vi i mars 2023 lese i media at NAV hadde startet arbeidet. Det stemte jo ikke. Vi hadde ikke hatt kontakt vedrørende saken og den var ikke satt opp på agendaen. Tillitsbruddet ble ryddet opp i og vi fikk omsider startet arbeidet med tillitsreformen. Det viste seg å gå trått. Det tok lang tid før Holte var villig til å ta med de klare føringene fra Hurdalsplattformen i mandatet. Etter hvert har vi fått en rekke prosjekter, flere av de svært gode, bl a samhandlingsprosjekter mellom NAV-kontor og ytelseslinjene. Det setter vi pris på, men vi velger å ta en større del av æren for det enn vi tilkjenner Holte.
Hva er en god leder? Det er mange som opplever Holte som en god leder. Han får jevnt over skryt for arbeidet i skatteetaten. Han liker å delta i debatter, gjerne på konferanser, Arendalsuka, i podkasten Holtes Halve, for ikke å glemme kontormøtene for etaten som avholdes i direktoratet, men som også streames til hele etaten – det NAV-interne «talkshowet». Her framstår han som jovial og god til å ta opp viktige tema. Ved å trekke inn fagfolk får debattene også ofte tyngde. Innad i NAV oppleves Holte mer nyansert. Alt er ikke bra og endel er etter hvert rett og slett galt.
Og enda har vi ikke snakket om hvordan kritikken fra Arbeidstilsynet, Datatilsynet og Riksrevisjonen håndteres av den sittende arbeids- og velferdsdirektøren. Vår erfaring er at det synes å være viktigere for Holte å fortelle omverden at alt står bra til og at tilsynsmyndighetene tar feil enn å rydde opp internt. Står arbeids- og velferdsdirektøren virkelig over tilsynsmyndighetene i staten?
En tid for tillit? Tillitsreformen handler om tillit til at den enkelte veileder evner å ta gode brukernære beslutninger, men det er også et uttalt forsøk på å gjenreise trepartssamarbeidet og medbestemmelsen i staten. Da er det spesielt at vi har en arbeids- og velferdsdirektør som tilsynelatende gjør sitt beste for å torpedere den. Samlet sett er dette en oppskrift på å skape mistillit i det som skulle være en tid for tillit.
Kommentar, Johan Gunnerud (redaktør)